Mammablogger.

(Bilde: http://www.blogmamma.it)

Jeg liker å lese blogger, i hvert fall noen. Sånn innimellom. Jeg snubler over dem på fjesboka og flirer ofte over hva som skrives. Jeg synes å merke at det er en haug med det som kalles mammablogger der ute. Mer eller mindre overarbeidede småbarnsmødre, som enten skriver om hvor kaos de har det i hverdagen, eller som skriver om hvor nusselige barna deres er, og da også gjerne om hvor koselig det er å lage matpakker med hjerteformede brødskiver, blomsteragurkskiver og en haug med dill. Noen ganger er det hyggelig å gjøre slikt for barna/et men hver dag, da gitt? Men i andre enden av skalaen er mammaer som ikke ser ut til å like kjøret det er å være yrkesaktiv mor - selv med en tilstedeværende mann i huset.

Jeg forstår at det er vanskelig å ta vare på kjærlighetslivet og romantikken i hverdagen når man har småbarn, men sånn er det bare. Man har valgt det selv, og for de som lurer på om de skal få barn, og tror at det ikke snur opp ned på livene deres - think again! Det vil snu livet deres på hodet. Du, enten du er blivende mor eller far, får ikke livet igjen på de første 20 årene! Sånn er det bare. Koret og musikkorpset ditt må vente noen år, karrieren er nr.2 i livet ditt, klarer du å lese i en bok før du legger deg, er det som en liten ferie. Det er derfor naturen så viselig innretter oss med instinkter.

Vi lengter etter å få barn. Og ja - det er verdens største under når man får dem, og nei - det er ingen menneskerett å bli mor eller far, men når man nå en gang har valgt det (og ja, man gjør faktisk det i våre dager) så får man ta konsekvensene. Man har plutselig ansvaret for at et menneske blir en person man liker, og som andre liker (og hvis man ikke klarer det, blir det ikke verst for mor eller far, men for barnet). Man skal trøste og bære, man skal hjelpe til med skolearbeid, tørke tårer, heie og løpe etter. Man skal lære dem ting de ikke lærer på skolen, eller sørge for at noen lærer dem det (f.eks. svømming og strikking, som - selv om det står i opplæringsplaner at de skal lære dette på skolen, ofte ikke gjør det, fordi det ikke blir nok tid). De skal kjøres til treninger, til skolekorps og skoleball, og man baker 1000 kaker og lager ertesuppe til hele bygda på idrettsarrangement. Men alt sammen er verdt det når man ser at et helt menneske vokser frem. Et menneske du liker, og synes gjør det bra. Som andre også liker og synes gjør det bra.

Og da var det plutselig gått ca 20 år.

Tempus fugit.
Ak.